Hva er å be i tunger?

Hva er å be i tunger? Er det å be i tunger et bønnespråk mellom en troende og Gud? Svar



Som bakgrunn kan du lese artikkelen vår om gaven ved å tale i tunger . Det er fire primære skriftsteder som er sitert som bevis for å be i tunger: Romerne 8:26; 1. Korinter 14:4-17; Efeserne 6:18; og Judas vers 20. Efeserne 6:18 og Judas 20 nevner å be i Ånden. Men tungetale som bønnespråk er ikke en sannsynlig tolkning av å be i Ånden.



Romerne 8:26 lærer oss: På samme måte hjelper Ånden oss i vår svakhet. Vi vet ikke hva vi bør be om, men Ånden selv går i forbønn for oss med stønn som ord ikke kan uttrykke. To nøkkelpunkter gjør det svært usannsynlig at Romerne 8:26 omtaler tunger som et bønnespråk. For det første sier Romerne 8:26 at det er Ånden som sukker, ikke de troende. For det andre sier Romerne 8:26 at Åndens stønn ikke kan uttrykkes. Selve essensen av å snakke i tunger er å ytre ord.





Det etterlater oss med 1. Korinterbrev 14:4-17 og spesielt vers 14: For hvis jeg ber i en tunge, ber min ånd, men mitt sinn er uten frukt. Første Korinterbrev 14:14 nevner tydelig å be i tunger. Hva betyr dette? For det første er det utrolig verdifullt å studere konteksten. Første Korinterbrev kapittel 14 er først og fremst en sammenligning/kontrast av gaven å tale i tunger og profetiens gave. Vers 2-5 gjør det klart at Paulus ser på profetier som en gave som er overlegen tungemål. Samtidig utbryter Paulus verdien av tunger og erklærer at han er glad for at han taler i tunger mer enn noen andre (vers 18).



Apostlenes gjerninger kapittel 2 beskriver den første forekomsten av tungemålsgaven. På pinsedagen talte apostlene i tunger. Apostlenes gjerninger kapittel 2 gjør det klart at apostlene talte på et menneskelig språk (Apg 2:6-8). Ordet oversatte tunger i både Apostlenes gjerninger kapittel 2 og 1 Korinterbrev kapittel 14 er glossa som betyr språk. Det er ordet vi får vår moderne engelske ordliste fra. Å tale i tunger var evnen til å snakke på et språk den taleren ikke kan, for å formidle evangeliet til noen som snakker det språket. I det flerkulturelle området Korint ser det ut til at tungetalegaven var spesielt verdifull og fremtredende. De troende i Korint var i stand til bedre å formidle evangeliet og Guds Ord som et resultat av tungemålsgaven. Men Paulus gjorde det helt klart at selv i denne språkbruken skulle det tolkes eller oversettes (1. Korinterbrev 14:13, 27). En korintisk troende ville snakke i tunger og forkynne Guds sannhet til noen som snakket det språket, og så skulle den troende, eller en annen troende i kirken, tolke det som ble talt slik at hele forsamlingen kunne forstå hva som ble sagt.



Hva er da å be i tunger, og hvordan er det annerledes enn å tale i tunger? Første Korinterbrev 14:13-17 indikerer at det å be i tunger også skal tolkes. Som et resultat ser det ut til at det å be i tunger var en bønn til Gud. Denne bønnen ville tjene noen som snakket det språket, men måtte også tolkes slik at hele kroppen kunne bygges opp.



Denne tolkningen stemmer ikke overens med dem som ser på å be i tunger som et bønnespråk. Denne alternative forståelsen kan oppsummeres som følger: å be i tunger er et personlig bønnespråk mellom en troende og Gud (1 Kor 13:1) som en troende bruker for å bygge seg opp (1 Kor 14:4). Denne tolkningen er ubibelsk av følgende grunner: 1) Hvordan kan det å be i tunger være et privat bønnespråk hvis det skal tolkes (1. Korinterbrev 14:13-17)? 2) Hvordan kan det å be i tunger være for selvoppbyggelse når Skriften sier at de åndelige gavene er til oppbyggelse av menigheten, ikke for selvet (1. Korinterbrev 12:7)? 3) Hvordan kan det å be i tunger være et privat bønnespråk hvis tungetalens gave er et tegn for vantro (1. Korinterbrev 14:22)? 4) Bibelen gjør det klart at ikke alle har tungemålsgaven (1. Korinter 12:11, 28-30). Hvordan kan tungetalen være en gave til selvoppbyggelse hvis ikke enhver troende kan eie den? Trenger ikke vi alle å bli oppbygget?

Noen forstår å be i tunger som et hemmelig kodespråk som hindrer Satan og hans demoner i å forstå våre bønner og dermed få en fordel over oss. Denne tolkningen er ubibelsk av følgende grunner: 1) Det nye testamente beskriver konsekvent tunger som et menneskelig språk, og Satan og hans demoner er godt i stand til å forstå menneskelige språk. 2) Bibelen registrerer utallige troende som ber på sitt eget språk, høyt, uten bekymring for at Satan skal avskjære bønnen. Selv om Satan og/eller hans demoner hører og forstår bønnene vi ber, har de absolutt ingen makt til å hindre Gud i å besvare bønnene i henhold til hans vilje. Vi vet at Gud hører våre bønner, og det faktum gjør det irrelevant om Satan og hans demoner hører og forstår våre bønner.

Hva sier vi da om de mange kristne som har opplevd å be i tunger og synes det er veldig personlig oppbyggelig? For det første må vi basere vår tro og praksis på Skriften, ikke erfaring. Vi må se våre erfaringer i lys av Skriften, ikke tolke Skriften i lys av våre erfaringer. For det andre rapporterer mange av kultene og verdensreligionene også forekomster av å tale i tunger/be i tunger. Åpenbart gir ikke Den Hellige Ånd disse vantro individene. Så det ser ut til at demonene er i stand til å forfalske gaven med å tale i tunger. Dette burde få oss til å sammenligne våre erfaringer med Skriften enda mer nøye. For det tredje har studier vist hvordan tale/be i tunger kan være en lært atferd. Gjennom å høre og observere andre snakke i tunger, kan en person lære prosedyren, selv ubevisst. Dette er den mest sannsynlige forklaringen på de aller fleste tilfellene av tale/be i tunger blant kristne. For det fjerde er følelsen av selvoppbyggelse naturlig. Menneskekroppen produserer adrenalin og endorfiner når den opplever noe nytt, spennende, emosjonelt og/eller koblet fra rasjonell tanke.

Å be i tunger er definitivt et spørsmål som kristne respektfullt og kjærlig kan være enige om å være uenige om. Å be i tunger er ikke det som bestemmer frelsen. Å be i tunger er ikke det som skiller en moden kristen fra en umoden kristen. Hvorvidt det er noe slikt som å be i tunger som et personlig bønnespråk eller ikke, er ikke et grunnleggende for den kristne tro. Så selv om vi tror den bibelske tolkningen av å be i tunger fører bort fra ideen om et privat bønnespråk for personlig oppbyggelse, anerkjenner vi også at mange som praktiserer slikt er våre brødre og søstre i Kristus og er verdige vår kjærlighet og respekt.



Top