Hvem var Athanasius?

Hvem var Athanasius? Svar



Athanasius’ kamp mot kjetteri i det fjerde århundre er et fantastisk eksempel på å kjempe for troen som en gang for alle ble betrodd Guds hellige folk (Jud 1:3). Athanasius ble født rundt 298 e.Kr. og bodde i Alexandria, Egypt, Romerrikets viktigste læringssenter.



I 313 e.Kr. endret keiser Konstantins edikt av Milano kristendommen fra en forfulgt religion til en offisielt godkjent. Noen år senere begynte Arius av Alexandria, en presbyter, å lære at siden Gud fikk Jesus, så var det en tid da Sønnen ikke eksisterte. Arius sa med andre ord at Jesus var et skapt vesen – det første som ble skapt – ikke den evige Guds Sønn; Jesus var gudlignende, men han var ikke Gud.





Da Arius begynte å forkynne kjetteriet sitt, var Athanasius en nylig ordinert diakon og sekretær for biskop Alexander av Alexandria. Athanasius hadde allerede skrevet to unnskyldende verk, Mot hedningene og Om Ordets inkarnasjon . Etter å ha hørt Arius' falske lære, tilbakeviste Athanasius umiddelbart ideen om at Sønnen ikke er evig: Sønnens avle, eller å ytre Ordet, av Faderen, sa Athanasius, betegner et evig forhold mellom Faderen og Sønnen, ikke en tidsmessig hendelse.



Arianismen ble fordømt av de fleste av biskopene i Egypt, landet der Arius bodde, og han flyttet til Nicomedia i Lilleasia. Derfra fremmet Arius sin stilling ved å skrive brev til kirkebiskoper over hele verden. Arius ser ut til å ha vært en sympatisk person med en evne til å overtale, for han tiltrakk seg mange biskoper for å dele hans synspunkt. Kirken ble splittet i spørsmålet om Kristi guddommelighet. Keiser Konstantin forsøkte å løse striden om arianismen ved å kalle inn et råd av biskoper, som møttes i Nicaea i Bithynia i Lilleasia, i år 325. Athanasius deltok i rådet sammen med sin biskop, og der ble Athanasius anerkjent som en ledende talsmann for syn på at Sønnen er fullt ut Gud og er likeverdig og evig med Faderen.



Ved konsilet i Nikea var Athanasius’ syn i flertall. Alt som var nødvendig var å formulere en trosbekjennelse for å uttrykke konsensus. Innledningsvis forsøkte rådet å formulere fra Skriften en uttalelse som ville uttrykke Sønnens fulle guddom og evige natur. Arierne gikk imidlertid med på alle slike utkast, og tolket dem for å passe deres egne synspunkter (Jehovas vitner og mormoner, de åndelige arvingene til Arius, har lignende tolkninger). Til slutt det greske ordet homøs (betydning av samme substans, natur eller essens) ble introdusert, siden det var et ord som ikke kunne vrides for å passe til arianismen. Noen av biskopene nektet å bruke et begrep som ikke finnes i Skriften; Imidlertid så de til slutt at alternativet var en uttalelse som begge sider kunne godta, selv om den ene sidens forståelse var helt forskjellig fra den andres. Kirken hadde dårlig råd til å være uklar på spørsmålet om Sønnen virkelig er Gud (eller, som arianerne sa, en gud). Resultatet var at rådet vedtok det vi nå kaller den nikenske trosbekjennelse, og erklærte at Sønnen var født, ikke skapt, og at han var av samme substans med Faderen.



Selvfølgelig nektet arianerne å godta rådets avgjørelse; mange ortodokse biskoper hadde også ønsket en formulering som var mindre splittende enn den i den nikenske trosbekjennelsen – noe som arianerne ville akseptere, men som fortsatt hørtes doktrinært fast ut i ortodokse ører. Alle slags kompromisser til og varianter av Nikea ble fremmet.

I 328 etterfulgte Athanasius Alexander som biskop av Alexandria. Athanasius nektet å delta i forhandlinger med arianerne, på vakt mot kompromisser om en så viktig sak. Så snart søket etter felles grunnlag fikk prioritet over sunn doktrine, fryktet Athanasius, ville sannheten gå tapt. Flere og flere av de andre biskopene aksepterte arianismen. Keiser Konstantin tok selv side med arianerne. Men Athanasius fortsatte å kraftig forsvare Kristi fulle guddom mot lederne og teologene på hans tid, og nektet å la arianere komme inn i kirken hans. For dette ble han sett på som en bråkmaker av forskjellige keisere, og han ble flere ganger forvist fra byen sin og kirken. Noen ganger så det ut til at Athanasius var den eneste talsmannen for Kristi guddom, en doktrine som han på det sterkeste forsvarte. Athanasius’ urokkelige dedikasjon til bibelsk sannhet i møte med alvorlig motstand førte til uttrykket Athanasius mot verden , eller Athanasius mot verden.

Etter hvert så kristne som trodde på Kristi guddom at den nikenske trosbekjennelsen ikke kunne forlates uten å overdra Logos til rollen som en høytstående engel. Den omhyggelige formuleringen av den nikenske trosbekjennelsen var et riktig uttrykk for bibelsk sannhet. Den nikenske trosbekjennelsen ble senere bekreftet ved konsilet i Konstantinopel i 381, en siste triumf som Athanasius ikke levde for å se (han døde i 373).

Utover å forsvare troen, hjalp Athanasius også med å identifisere Skriftens kanon. Det var plikten til biskopen av Alexandria å skrive til de andre biskopene hvert år og fortelle dem riktig dato for påske (Alexandria hadde de beste astronomene på den tiden). Naturligvis inneholdt Athanasius’ årlige brev også annet materiale. Et påskebrev fra Athanasius er kjent for å liste opp bøkene som burde betraktes som en del av Skriftens kanon, sammen med andre bøker som egner seg for andaktslesing. For Det nye testamente lister Athanasius opp de 27 bøkene som er anerkjent i dag. For Det gamle testamente er listen hans identisk med den som brukes av de fleste protestanter, bortsett fra at han utelater Ester og inkluderer Baruch . Hans tilleggsliste over andaktsbøker inneholder visdom, Sirach, Tobias, Judith og Esther.

Athanasius levde i en urolig tid i kirkens historie, og vi skylder ham en takk for hans innsikt, mot og standhaftighet. Med sin kunnskap om Ordet var Athanasius i stand til å identifisere ulvene i fåreklær som infiltrerte kirken, og gjennom sin forpliktelse til bibelsk sannhet var han i stand til å stå fast og avverge angrepene deres. Ved Guds nåde vant Athanasius.



Top